Introduksjon
Ofte ligger en bekk eller to i et tiltaksområde vi skal lage en konsekvensutredning for. Av og til er det en større bekk eller elv, gjerne med laks eller ørret. I slike tilfeller må man være sikker på at tiltaket holder seg innenfor kravene som vannforskriften setter. Den sier at man ikke kan utsette vannforekomsten for belastninger som gjør at den får en lavere tilstandsklasse enn den har i utgangspunktet, eller at tiltaket vanskeliggjør å forbedre tilstandsklassen. Unntak gjelder for de to beste tilstandsklassene «Svært god» og «God». Man kan tåle at tilstandsklassen endres fra Svært god til God, eller at man vanskeliggjør at vannforekomsten kan gå fra God til Svært God. De andre tilstandsklassene er i synkende rekkefølge Moderat, Dårlig, og Svært dårlig. Tilstandsklassen måles som «økologisk tilstand», en klassifisering som er resultatet av en rekke parametre, både biologiske, og kjemisk/fysiske, bl.a. bunndyr, fisk, påvekstalger, næringsstoffer m.m.
Bunndyr
For å komme frem til en tilstandsklasse for bunndyr må man naturligvis først identifisere hvilke bunndyr som lever i vannforekomsten. Dette gjør man ved å samle dem inn ved å bruke den såkalte «sparkemetoden», en standardisert metode der man sparker løs substratet i bekken/elva i en strekning på 9 meter over en tidsperiode på 3 minutter. Bunndyr som rives løs og flyter med strømmen samles opp med en håv med maskevidde på 0,45 mm. Svært mange av insektene har et flyvende stadium på sommeren, for eksempel vårfluer, døgnfluer og steinfluer. Prøvene tas derfor normalt seint på høsten og helst også om våren når de befinner seg som vannlevende larver. De sendes så til akreditterte/godkjente laboratorier for analyse. Ut fra antal arter/familier bestemmes så vannforekomstens tilstand for bunndyr.
Fisk
Tilstandsklassen for laks og ørret avgjøres av tettheten av ungfisk i vannforekomsten. Da brukes et elektrisk fiskeapparat som gir fisken et kort støt på mellom 600 og ca 1100 V, og fanges deretter med håv. Man gjennomfisker vanligvis 3 stasjoner, og ca 100 m2 på hver stasjon. Alle stasjoner fiskes tre ganger med 20 minutters mellomrpm. Så beregnes tettheten av fisk på hver stasjon ved hjelp av en matematisk formel, der antall fisk som ble fanget under hver av de tre rundene med fisking på de enkelte stasjonene, settes inn i formelen. Da får man et estimat på hvor mange fisk som lever innenfor 100 m2, som igjen avgjør hvilken tilstandsklasse vannforekomsten får for delparameteret fisk.
Påvekstalger
En vanlig negativ påvirkning for mangel elver og bekker er overbelastning med næringsstoffer. Når vannforekomstene blir tilført næringsstoffer, øker primærproduksjonen, da i første rekke grønnalger. Blir belastningen for stor, kan man i tillegg få såkalt heterotrof begroing, det er sopp og bakteriekulturer som vokser som et hvitt belegg eller «haler» som vaier i strømmen. I tillegg vil sammensetningen av de forskjellige artene algene utgjør, kunne si noe om status for næringsstoffer over tid, i motsetning til en vannprøve som bare gir et øyeblikksbilde. Metodikken går kort fortalt ut på at man gjennomsøker et areal med vannkikkert og tar prøver av alle synlige alger (makroalger) og konserverer disse med et konserveringsmiddel. Så børster man et antall stener med tannbørste og skyller av algene (bentiske mikroalger) med et konserveringsmiddel, og oppbevarer disse sammen med makroalgene for analyse hós et godkjent laboratorium.
Kjemisk fysiske parametre
Kjemiske og fysiske parametre måles som regel ved å ta vannprøver over en hel sesong (minst en gang hver måned) i den isfrie delen av året. Vannprøvene sendes til et analyselaboratorium der de måler slik som pH, kalkinnhold, næringsstoffer som nitrogen og fosfor, samt en rekke andre parametre som kan fortelle noe om vannforekomstens tilstand.
Må alt dette gjennomføres?
I sum vil tilstanden for alle disse delparametrene bunndyr, fisk, påvekstalger og kjemi/fysisk, føre til at vannforekomsten får en tilstandsklasse. I en konsekvensutredning vil en måtte ta stilling til om noen eller alle disse parametrene må måles. I stor grd er det kommunen eller Statsforvalteren som bestemmer omfanget av undersøkelser. Men er det nylig gjennomført en full undersøkelse, er det kanskje nok at man følger opp med et eller to av paramtrene gjennom tiltaksperioden for å se etter endringer. Ofte setter man ut turbiditetsmålere, og følger opp med bunndyr og fiskeundersøkelser, avhengig av hva slags tiltak som skal gjøres. Hvis en tilstandsklassifisering av vannforekomsten ikke er gjennomført, bør/må man gjøre det før tiltaket settes i gang. Dette for å ha en referanse på hvorvidt tiltaket påvirker tilstanden eller ikke.