Natur i norge – NiN
Aller først noen ord om metodikken og begrepet NiN-kartlegging. NiN er et verdinøytralt beskrivelsessystem for all natur i Norge. Naturen består av veldig mange elementer og variabler som tilsammen utgjør et levested for organismer. Det er alle disse elementene og variablenes beskaffenhet på stedet som tilsammen utgjør et egnet levested for noen planter, men ikke alle, for andre planter krever en annen «konfigurasjon» av alle disse elementene og variablene. Det er ikke tilfeldig at det vokser furu et sted og gran et annet sted. I NiN-systermet er mange av disse varablene kontinuerlige, og derfor delt opp i trinn. For eksempel er kalkinnholdet i jorda/berggrunnen avgjørende for at mange planter skal kunne leve der. Røsslyng krever knapt kalk i det hele tatt, mens arter som reinrose eller orkideen rødflangre krever mye kalk. Andre variabler er luftfuktighet, uttørkingsfare, vanninhold i jorda, og mye mer. Disse er så slått sammen til kartleggingsenheter som da kan kartlegges og dekker all natur. Sammenslåingen av trinn på variablene varierer med hvor detaljert man ønsker å kartlegge. En vanlig kartleggingmålestokk er 1:5000. Da kartlegger man kartleggingsenheter ned til 250 m2 størrelse. En annen vanlig målestokk som ikke er fullt så detaljert er 1:20000. Da har man slått sammen flere lignende kartleggingsenheter i målestokk 1:5000 til en mer generell kartleggingsenhet med minimum størrelse på 2500 m2.
Denne metodikken ligger til grunn for naturtypekartlegging etter Miljødirektoratets instruks.
Naturtypekartlegging
Artsdatabanken har vurdert naturtyper som står i fare for å bli borte, og derfor laget en rødliste for naturtyper. Som forklart ovenfor så finner artene sine levesteder ut fra et sett betingelser som må være til stede for at de skal kunne leve der. Naturtyper er nettopp slike sett med betingelser, noe som betyr at om naturtypen forsvinner, så er det også sannsynlig at arter kan forsvinne med dem. Både arter og naturtyper er en del av det biologiske mangfoldet vi er forpliktet til å ta vare på. Miljødirektoratet har derfor laget en instruks der man kartlegger rødlistede naturtyper, i tillegg til noen andre som på en eller annen måte er spesiell, for eksempel artsrike. En anturtype er ofte forskjellig fra en kartleggingsenhet i NIN-systemet. For eksempel er ikke regnskog en kartleggingsenhet i NIN-systemet. Naturskog er heller ikke en kartleggingsenhet i NIN-systemet. Men Miljødirektoratet har definert naturtypene ut fra variabler i NIN-systemet, i tillegg til at de har definert noen egne variabler til hjelp for å få skilt ut naturtypen i felt. For eksempel kan en naturskog i NIN-systemet være en helt ordinær blåbærskog, som det finnes veldig mye av i Norge. Men om der ikke er spor etter hogst, mange av trærne er gamle, og det er mye liggende og stående død ved, så kan det være en naturskog. Den er rødlistet og er en av de naturtypene som skal registreres. Da registreres denne skogen som et polygon, og alle variablene som er bestemt skal registreres i forbindelse med denne naturtypen blir registrert. Deretter settes det også på et polygon med opplysning om hvilken kartleggingsenhet i NiN-systemet denne naturtypen ligger i. Som i dette tilfellet er T4-C1-blåbærskog. For å få en effektivv kartlegging registreres ikke naturtyper med «vanlig» natur. Hadde denne naturskogen vært hogget ned slik at det var en hogstflate i det kartleggeren kom til stedet, ville ikke området blitt registrert i det hele tatt, selv om det finnes NiN-kartleggingsenheter også for slike områder.
Etterarbeid
kartleggingen foregår med iPads, og registreringene overføres automatisk til Miljødirektoratets datasystemer. Når feltkartleggingen er ferdig, starter etterarbeidet med beskrivelse og kvalitetsikring av arbeidet. Også Miljødirektoratet og Statsforvalterne deltar i dette arbeidet. Kartleggeren lager en liten beskrivelse av de naturtypene som er registrert, der både tilstand og naturmangfold beskrives med en kort tekst. Ut fra tilstanden og naturmangfoldet, blir naturtypen satt i en kvalitetskategori som spenner fra «Svært redusert» til «Svært god». Denne kvalitetskategorien vil i en konsekvensutredning være et viktig grunnlag for den naturverdien som blir satt i utredningen.Når alt er kvalitetssikret og uten feil, blir dataene offentliggjort i databaser hos Miljødirektoratet.